BUDSKAP poesi – 28/13 Kp3 (s.24-27)*Sigve Lauvaas

Side 24.

SPRÅK

Overrasket over følelsene, språket,

Toneleiet som svinger

Og griper etter mitt hjerte.

Møblene er på plass,

Men menneskene er urolige

Og forsvinner en etter en

Over grensen til frihet.

Språket kommer fra det fjerne

Og siger inn i alle hulrommene

Til lauvet faller av

Og snøen står som en massiv blokk

Og forteller om døden

Som vil møte oss en dag.

VINDUENE

Vinduene er åpne,

Og tillater bildene å strømme gjennom,

Mens vinden roper i lønnebladene.

Vinduene tillater oss å være til stede,

Favner oss med lys og mørke

Og forbereder oss til å gå ut,

Åpenbart i tusen øyner,

Oppvist for engler.

Vinduene gir oss perspektiv og drømmer,

Flukt til fremmede land, speil

Hvor vi kan møte hverandre

Og kjenne at vi hører til.

Som havet flømmer, går elvene over land

Og forteller om livet.

Vinduene åpner vår verden, vårt indre

Mot en større horisont.

Vi blir åpenbart i det synlige.

Som lyset blir vi slynget inn i atmosfæren

Og strømmer fra alle verdens hjørner

Til et sted vi kjenner oss hjemme.

Her er vi oss selv med språket

Som blomstrer i våre hjerter

Og åpenbarer livet gjennom alt.

Side 25.

BYEN DØR

Byen er vakker, men savner barn.

Innbyggerne lider av for tidlige fødsler.

De bygger pene hus, men gatene er stille.

Ingen barnepludder høres.

Abortene er mange.

Kulden ligger i menneskekroppen.

Byen dør av urenhet.

Fra gammel tid er byen forbannet.

Velsignelsens beger er tømt i vinden.

Da kan intet nytt liv spire frem.

De åndelige kreftene finner ikke rom i herberge.

Vi må rydde vei for velsignelsen,

Rense brønnen.

Vi må la det ufruktbare bli fruktbart.

Vi må rydde bort årsaken til dommen,

Så vi kan leve og vokse.

Der finnes ingen tilvekst i menigheten vår.

Åndsstrømmen som jager oss, må siles.

Vi må velge bort de usunne kanalene,

Så følelsene igjen kan bli vekket,

Så våre liv kan bli synlige,

Så lyset kan skinne i våre ansikt.

Når kilden gir usunt vann, dør vi som gras.

Vi mister målet av sikte.

Men nytt liv tennes ikke uten smerte.

En by uten barnefødsel, uten barnepludder,

Er en verden uten håp.

Uten Kristi kjærlighet får prege oss,

Kan ingen bli velsignet.  

Vi skal tjene vår egen tid.

Vi skal ikke forevige alderdommen,

Men fornye oss i et stadig voksende liv.

Vi skal gjøre veiene jevne for nye generasjoner.

Vi skal rense våre hjerter, så vi kan se nøden,

For kongen kommer snart.

Side 26.

MIN ELSKEDE

Min elskede ser meg i båten,

Lyser imot meg og ler.

Alt gråvær forsvinner i havet,

Og livet blir en herlig lek.

Min elskede kommer imot meg

Med modne hofter og bryst.

Mitt hjerte tikker i vemod.

Hva er det nå jeg har gjort?

Min elskede bøyer sin vilje

Og lyser med hud og hår.

Vår kjærlighet blinker i sivet,

Der Moses ble født for oss.

BLOMST

Små blomster på marken lyser,

Små menneskebarn er liv.

Lykken skal stige på himmelblått hav,

Og blomsten skal lyse fra vugge til grav.

Min kjære skal aldri visne.

Og blomsten ser.

Myriader av barn skal pludre og le,

Sette nye spor.

De hever sin stemme over fjell og dal

Og vinker til oss.

Blomsten har øyner,

Og smiler til alle med varme og glød.

Det er en lykke å finne den rette blomsten

Til vasen din.

Ja, selv om den ene aldri skal vandre,

Så er vi født til å være to,

Og elske den vi har kjær.

Vi skal bære hverandres lykke, og byrder,

Så lenge vi lever,

Og blomsten skal fylle vårt hjerte med liv

Til alt blir nytt.

Side 27. 

EN ROSE

Jeg gir deg en rose

Før verden går under.

Ordene deler jeg fritt med alle.

Mitt hjerte forteller om livet,

Om tegn, og en åpen dør.

Jeg skjelver som trær i vinden

Og glemmer å takke.

Jeg skjelver av ømhet.

Tilgi meg du som hater synd,

Og gi meg nye krefter.

En rose gir lengsel,

Og vekker mitt tunge sinn

Til frydefull latter.

Tilgivelsens beger er kjærlighet,

En hellig rose fra Gud.

NYE ØYNER

Jeg vender hjem.

Hver dag er et skritt på veien.

Jeg hever meg.

Med bankende hjerte får jeg se

Det nye Jerusalem.

Fremtiden ligger i troen,

I kjærlighetens fullbrakte verk.

At vi kan vende hjem er en gåte.

Horisonten lyser av Ham

Som har gitt oss alt.

En nyreist portal skal skinne

Og vinke, ”Velkommen hjem”.

Med nye øyner skal vi skue

Det nye Jerusalem.

I tankenes hav er himmel,

Det prektige paradis,

Hvor alle, den frelste skare

Skal møtes og prise hans navn.