 |
| Richard Larssen-Ill. |
Side 4.
LYS
Et
sted der oppe lyser himmelen,
Stjernene
leker gjemsel, trærne svaier.
Bak
huset leker barna uten stans,
Likevel
er jeg alene
Og
nysgjerrig hva som skjer bak neste sving,
Der
samfunnets støtter bråker.
Folkehavet
skjelver i lyset av sannheten,
Og
visdommen som glimter i stjerner, ord som kommer
Alltid
med et forheng, tvilrådige
Hva
de skal si.
Midt
i dette opphavslyset lever vi
Og
tar imot av tidens ekko som hjaller
Fra
morgen til kveld siste nytt fra verdenshjulet, veven
Som
strekker seg over alle land og hav
Til
vår lille stue i Telemark, eller her
På
Vestlandet, med fjordland og fjell.
TA
IMOT
Ta
imot min barndom, mine smertefulle år
Som
ble til et mareritt
Før
dykkeren fant meg, og jeg ble fri
Over
alle grenser.
Selv
om jeg er i nærheten av meg selv,
Vet
jeg ikke helt hva som er sjelens pust, ånden
Som
går i generasjoner og forteller
Sannheten
om ordet, visdommen fra Daniel
Om
å tro med full visshet.
Ta
imot de fremmede som dine egne barn.
En
engel kan banke på, eller gå forbi
Uten
å se lyset.
Ta
imot budskapet, lytt etter vinden, se tegn
Som
viser seg i sol og måne. –
Tiden
er nær.
Snart
har vi ikke mer å si til hverandre,
Forhenget
revner, og alt er blitt nytt
Når
vi våkner.
Side 5.
TILTREKKER
Ordene
tiltrekker, møter oss
Der
vi er i rommet, på veien til
En
adresse, et fjell, utsikt
Til
den vi er.
Ordene
gir, former den levende, fornyer
Og
bærer oss frem
Med
vennlige nikk, håper
Vi
kan se og begjære hver morgen,
Hver
stund med alt vi kan få.
Ordene
tiltrekker oss som tiden, som havet,
Magnetisk
som stjerner og måne,
Som
barnet, det evige kors
Mellom
himmel og jord.
SE
Se
i speilet, så vakkert, to øyner
Som
kommer nær, et hjerte som banker
Og
venner som møter oss der
I
rommet, på trikken, -
Bemerker
frisyren og klærne,
Mens
sjelen våker, grunnen som bærer kroppen,
Vårt
indre, vår evige søyle, kompasset
Mot
en forunderlig verden, og tiden,
Venner
og søsken i ordet
Som
vokser i sør mellom palmer
Og
suser mot åpent hav.
Det
tikker i oss.
Se
språket, navnet, hjemmet
Som
reiser seg, fjellet som holder
Og
kjenner oss, måne og stjerner
Med
alt som bærer oss, fyller oss
Med
tanker og ord,
Og
tiden med alt som en rulletrapp, heis
Fra
fødsel til død, som livbøye
På
sjøen, på reisen mellom
Alfa
og Omega.
Side 6.
LYS
Du
lys av lys, ord av ord,
Gud
fra høye himmel.
Kom
til meg med din nåde stor
Og
gi meg kraft,
Og
gi meg lys,
Velsign
meg i din vrimmel.
La
meg få se og høre nå
Din
stemme, dine hender.
Du
gir meg av ditt skuebrød
Og
løfter meg fra jorden.
Til
deg, til deg jeg søker visst
Og
går på dine veier.
Du
tar meg inn i huset ditt,
Velsigner
meg med under.
Ha
takk for alt, for liv og sjel,
For
dansen mellom venner.
Og
form meg du i kjærlighet
Og
gi meg alt jeg trenger.
REIST
Jeg
har vært på ditt hellige berg
Og
sett dine fingrers gjerninger.
Du
har reist meg opp fra myr og is
Til
ditt hellige paradis.
Jeg
har sett ditt ansikt stråle.
Jeg
har reist gjennom verden
I
natt og tåke, og fulgt dine spor
Med
en inderlig glød.
Du
bor i mitt hus.
Ditt
ord er en åpen dør
Som
viser oss veien til Davids Gud.
Du
er rik, du er alt. Din nåde er stor.
Du
gir oss tid og krefter.
Og
livet er lagt i vår Herres hånd
Som
frelser, velsigner barnet,
Og
løfter oss inn i sin herlighet
Før
lysene slukkes for alltid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar