 |
| RichardL Larssen-Ill. |
Side 28.
TOMME
ORD
Er
ordene vi gir
Som
visne blomster,
Som
lauv i vind, -
Eller
er de kraftfulle spirer
Til
vennskap og liv?
Tomme
ord skal visne
Som
strå på mark,
Men
gode gjerninger skal lyse
Som
stjerner i nattesvart.
Ord
vi gir hverandre
Skal
blomstre og gro.
La
ordene vekke ditt hjerte
Til
håp og tro.
La
alt vi sier stråle
Av
kjærlighet og liv.
La
tomme ord bli smeltet om
I
kjærligheten din.
VIND
Vinden
kan ikke tie,
Ordene
kan ikke miste sin kraft.
Alt
som kommer fra kilden
Lyser
i svarte natt.
Båten
seiler i vinden,
Frøet
reiser over grenser og pass.
Barnet
sitter aleine og søker
Hva
Gud ville sagt?
Det
roper fra begge sider,
Og
vinden seiler sin sjø.
Menneskene
søker sin redning
Og
ber om det daglige brød.
Vinden
spiller på strenger,
Og
barnet synger Guds pris.
Ordet
har krefter som skaper
Alt
nytt – til et paradis.
Side 29.
TIDEN
FØLGER OSS
Jeg
går inn i dette landskapet,
I
dette diktet
Som
lyser imot meg.
Og
tiden omringer meg fra første stund
Som
en god venn, en bror.
Jeg
har mange spørsmål om livet og døden
Som
vekker til regnskap hver dag
Når
mørket kommer.
Jeg
er i tidens glødende sol,
I
bevisstheten om at jeg er til
Som
en støtte i muren
Som
holder oss sammen.
Og
tiden fører oss frem på ukjente veier.
Jeg
er i skinnende klær
Og
møter dagslyset med glede.
Her
har tiden podet meg til treet
Som
vokser fritt
Og
strekker sine armer ut i lys og mørke.
Jeg
blir til et utstrakt lys
Og
hilser med tause smil til alle.
Ansiktet
forteller om kjærlighet.
Jeg
er favnet i arven som bæres frem av engler.
Skjønnheten
lyser fra fjellene,
Og
i menneskemassen hører jeg et talekor
Som
nevner mitt navn.
Tiden
følger meg som flytende vann,
Som
usynlige vinger på veien.
Og
alle spørsmålene blir til takk,
Og
tilgivelsens beger tømmes i mitt hjerte
Som
alabastkrukker
Til
høyhellig sang og strengespill
Fra
naturens underverk i landskapet.
Jeg
er en del av alt
Og
mitt legeme er mitt telt med adresse
Mellom
høye fjell i tiden
Som
favner mine fotspor som et kjært barn,
Og
tilgir meg alle feiltrinn
Til
den ytterste dag.
Side 30.
ROSER
Rosene
gløder,
Og
trærne tar på seg drakten.
Hele
verden kler seg i sol.
Georginer
og syriner smiler.
Jeg
lever med en åpen dør
Med
pludrende telefoner, musikk
Fra
stjerner og blomster
Som
strekker ut sine armer og ler.
Å
leve er å elske seg selv
Og
landskapet rundt seg med kjærlighet
Under
en dyp blå himmel,
Der
roser aldri dør.
Å
LEVE
Å
leve uten et hjerte
For
alt som er rundt seg,
Er
som å miste fotfeste,
Og
ordene snører seg sammen
Til
steiner som synker i havet.
Jeg
lever i drømmen,
Og
ser solen stråle på nytt
Og
søker mitt hjerte og ditt hjerte,
Som
etter små blomster som glitrer
Og
gir seg hen.
Jeg
lever, kjære, og lytter
Under
skjelvende greiner og strå
Som
forteller om høst.
Varsomt
møter jeg mine egne
På
knivseggen, på fjellet som reiser seg
I
morgendis og forkynner fred
Til
alle som lever som bilder av skaperen
Som
åpner sitt hjerte,
Og
trøster den målløse
Med
nye ord som lever i oss
Og
forelsker seg så lenge det heter tid.
Med
stormklokker i det fjerne ser vi veien
Som
blinker av kjærlighet
Og
favner oss med kyss og tårer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar