BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.40-44)*Sigve Lauvaas

Negev-Ill.

Side 41.

VITNER

Etter mørkets lange vinter

Ser jeg bøketrærne åpne seg

Til en gjenstridig vår.

Det taler i mitt hjerte når fuglene kvitrer.

Og alle gleder seg til blomsterkransen

Som synger fritt, og vitner

Om den ene.

Knoppens vilje til å briste, svelle ut

I varme netter, gjør oss våkne til å se

Forvandlingen i livet.

Lyset stråler inn i parken,

Der vi rusler rundt i glede, omsvøpt

Av en hellig vår.

UNDER

Hvilket under er det største?

Snøen tiner, knopper brister,

Nye fødsler, lek i parken.

Vinden suser, bølger klapper inn mot land.

Været skifter, tiden bærer

Barnet frem til nye under.

Som en årstid skifter maske

Forvandles vi i alle dager,

Krones til å dømme, bære.

Dyrebart er alt det skapte.

Vi er speil av Gud på jorden.

Enn så lenge er vi barn, musikk

I verdens filmorkester.

Lyset faller på vår panne.

Vi er opptatt av å lære. Alt kan skje

For den som lever.

Vi er seil på denne fjorden.

Drømmen er Jerusalem.

Side 42.

JEG LYTTER

Jeg lytter etter livet

Og går gjennom porten

Og legger ord til ord

Til en borg, et utsiktstårn.

Jeg vil se og lytte i strømmen

Av mennesker og dur

Som beveger verden.

Blomstene er synlige som barn

Med hjerterom og smil.

Jeg lytter etter forvandlingen

I landskapet, vandringen

Mot det evige håp som lyser,

En oase for landflyktige.

Jeg hører fottrinn overalt.

Menneskeheten beveger seg

Med myke hender i livets åker,

Og søker kilden til evig liv.

MIRAKEL

Hver dag skjer mirakel,

Men våre øyner er blinde.

Likevel blir de utvalgte velsignet

Og får drømmer og syner.

Smerten forsvinner.

Vi føder nye slekter

Og blir fylt av visdom.

Vi bruser av sang og musikk

Som smeltes i grønne enger.

Lyset skaper i oss nye krefter,

Så vi kan bære kilden

Og mirakler kan skje.

Vi tåler kjærlighet

Og blir som en oase i ørkenland.

Nye ord fyller oss med glede

Og vokser i oss til Gosen,

Det evige håp, og Paradis.

Side 43.

SYNLIG

Som en tryllestav er jeg blitt synlig.

En gyllen hånd strekker seg

Inn i verden

Til en lysende forvandling.

Omkring meg er fremmede,

Fjerne land, og mennesker,

Tilmålte bilder

Som forteller om ære og makt.

Uten vann er skipet ubrukelig,

Menneskene går i land,

Hodet bærer fortellingen

Om lysende engler.

Skogen brenner, ørken lyser

Som midtpunkt i verden,

Der jeg bærer gull

Til kongeskipet.

MOR

Mor var for meg opphavet,

Som en vugge på det store hav,

Der jeg rodde fra dag til dag.

Føttene mine var på vandring.
Jeg gikk over ørken og åkerland,

Og fant skjul for natten

I en fjellhule.

Mor var min trøst

Når alt så mørkt ut og jeg var i nød

Og blek av redsel på det store hav

Som førte meg til stadig nye strender.

Etter alle kunstens regler

Måtte jeg skifte maske, kle meg

Til å passe inn i veven

Mor hadde vevd en dag

Mens jeg ennå var usynlig.

Og med kjærlighet i hjertet løftet mor meg

Gjennom porten til denne verden

Som higer etter våre liv.

Side 44.

ORDET

Før ordet

Var ingenting.

Alt er blitt til av ordet.

Mennesker, åkrer og hav,

Speiler ordet.

Ordet er lys,

Og lyset forteller oss

Om mørket,

Som trenger seg på

Fra alle verdenshjørner.

Ordet bor i mitt hjerte

Som en kilde fra evighet.

Men den som ikke har ordet,

Kan heller ikke se veien

Som fører til målet.

Før ordet var alt øde,

Og menneskene var ikke til.

Havet hadde ingen bølger, ingen havn.

Men i sin tid ble ordet levende

Og gav oss alt.

Vårt landskap

Er dekket av tid og rom.

Og ordet regjerer verden

Til klokkene kaller

Og gullporten lukkes for godt.

VERDEN

Vi lever kanskje i to verdener?

De hvitmalte lever i lyset,

De sortkledde vet ikke hva lyset er.

Ingen speider grønne enger

Som aldri har sett lys.

Uten farge kan ingen forstå

Morgenrøden og regnbuens glans.

Uten håp og tro, har vi ingen kjærlighet,

Ingen klippegrunn i livet.

Evigheten er nådens bolig bak forhenget.

Verden i sin hånd-Ill.